VIDEO: "Når minuttene teller" Fra sist helgs leteaksjon - og alle de som ville redde liv

Mens fredagskvelden senket seg over resten av oss, satte frivillige fra hele Østlandet seg i bil og kjørte mot Viul. De lot taco, sofa, familie og helg vente. Et menneske var savnet. Da slo det meg hvor heldige vi er. Som har noen som kan lete etter oss hvis ulykken skulle være ute.

Jeg var der med kameraet. Jeg så dem komme. Norske Redningshunder. Røde Kors Hjelpekorps. Norsk Folkehjelp. Politi, brannvesen, ambulanse og andre som stilte opp da det virkelig gjaldt. Jeg så folk som hadde vært ute lenge, men som fortsatte. Jeg så hundeførere gå inn i vanskelig terreng, mannskaper som søkte gjennom de samme områdene på nytt og folk som jobbet metodisk og konsentrert mens timene gikk og mørket lå tungt over Viul.

Det gjorde inntrykk. Ikke fordi noen slo seg på brystet. Ikke fordi noen ønsket oppmerksomhet. Tvert imot. De bare gjorde jobben sin. Mange av dem uten å få annet tilbake enn vissheten om at de prøvde å hjelpe et menneske og en familie i en fortvilet situasjon.

Midt i alt det triste kjente jeg faktisk på noe som lignet glede. Kanskje stolthet er et bedre ord. For akkurat der, i mørket, ble jeg minnet om hvor heldige vi er. Vi lever i et samfunn der hjelpen faktisk kommer. Der mennesker reiser langt en fredag kveld fordi noen er savnet. Der frivillige bruker fritiden sin på å lete etter mennesker de aldri har møtt. Der hunder og hundeførere, redningsmannskaper og nødetater fortsetter lenge etter at resten av oss ville vært utslitt.

Det er lett å ta dette for gitt. Vi leser om leteaksjoner og «store mannskaper» og går videre til neste sak. Men bak disse ordene finnes mennesker. Mennesker som fryser. Som er slitne. Som har familie hjemme. Som kanskje skulle på jobb neste morgen. Som likevel går én runde til, søker ett område til og fortsetter fordi noen der ute venter på svar.

Denne gangen fikk historien den avslutningen alle fryktet. Familien mistet en de var glad i. Det finnes ingen vakre ord som kan gjøre den sorgen mindre. Men de fikk henne tilbake. De slipper å leve videre med uvissheten. De kan ta farvel. De kan gi henne en verdig avskjed.

Og derfor er familiens takk i dagens Ringerikes Blad til alle som deltok så viktig. For dette handler ikke bare om en leteaksjon. Det handler om noe større. Om hva slags samfunn vi ønsker å være. Et samfunn der vi ikke ser en annen vei. Der vi stiller opp. Der vi bryr oss. Der empati fortsatt betyr noe.

Jeg sto der med kameraet og så det selv. Og jeg skal innrømme at det gjorde meg både trist og glad på samme tid. Trist fordi fordi alle skjønte at et liv kunne være tapt.

Men glad fordi så mange mennesker nektet å gi opp før hun var funnet.

Til Norske Redningshunder. Til Røde Kors Hjelpekorps. Til Norsk Folkehjelp. Til politiet, brannvesenet, ambulansetjenesten og alle de andre som stilte opp.

For timene.

For innsatsen.

For medmenneskeligheten.

For at dere kom da noen trengte dere.

TAKK.