EVENSEN: Skøyteløperen Lasse Efskind sammenligner folkets VM glede med nazisme og Quisling. Jeg blir kvalm

Det er greit å være politisk aktiv i lys av idretten. Men den gamle verdensrekorholkderen på 500 meter skøyter, Lasse Efskind, viser med sine holdninger til det norske VM-eventyret en så ekstrem holdning til folks glede at det rett og slett gjør meg kvalm av hele fyren. Han kobler Quisling og nazisme til Vikinger og Norge. Makan!!

Jeg må innrømme at jeg ble både overrasket og litt trist da jeg leste Lasse Efskinds utfall mot det norske fotballandslaget og hele den norske VM-begeistringen. Mannen, som en gang fikk et helt folk til å juble da han suste inn til den legendariske verdensrekorden på 38,0 sekunder i Davos, sitter nå og skjeller ut de samme menneskene fordi de gjør akkurat det de gjorde med ham: De gleder seg over norske idrettshelter.

Det er nesten så man må gni seg i øynene.

I Klassekampen omtaler Efskind norske fotballsupportere som «VM-hysteranter». Som lege deler han villig ut diagnoser. Vi lider visst av hysteri. Han trekker fram Erling Braut Haalands lønn, som om den på en eller annen måte gjør det mindre lov å glede seg over landslaget. Og så kommer det mest oppsiktsvekkende av alt: Han kobler landslagets bruk av vikingsymboler til både Quisling og dagens høyreekstreme miljøer.

Der mistet han meg fullstendig. Dette er ikke skarp samfunnsanalyse. Det er intellektuell latskap. Og det er direkte kvalmende. Her viser han et ekstremt ytterliggående venstreradikal politisk ståsted. Som om det er noe bedre enn å være på den andre siden- slik han urettmessig og feilaktig mener det norske folk og fotballen er.

Det finnes en enorm forskjell mellom nasjonalfølelse og nasjonalisme. Mellom å være stolt av landet sitt og å dyrke en politisk ideologi. Hvis Efskind virkelig mener at norske flagg, vikingsymboler og en samlet fotballnasjon automatisk leder tankene til Quisling, da har han gjort et av de groveste tankesprangene jeg har lest på lenge.

Det mest ironiske er at mannen som nå advarer mot nasjonal begeistring, selv ble båret fram av akkurat den samme begeistringen. Da han satte verdensrekord, sto ikke nordmenn og mumlet forsiktig på tribunen. De jublet. De vaiet med flagg. De var stolte. Ingen kalte det hysteri den gangen. Ingen mente det luktet fascisme fordi en nordmann var best i verden.

Så hvorfor er det plutselig galt når Erling Braut Haaland og landslaget skaper den samme følelsen?

Nei, Lasse Efskind. Du får ikke eie definisjonen av norsk fellesskap. Nei, nei og atter nei!

Og heldigvis finnes det folk som faktisk kan dette med historie. Kristin Armstrong Oma, professor i arkeologi og direktør ved Arkeologisk museum, sier det langt bedre enn Efskind: Vikingarven tilhører oss alle. Den skal ikke overlates til ekstremister. Nettopp derfor er det positivt når landslaget bruker den som et symbol på samhold, mot og identitet.

Det er den voksne måten å møte historien på. Ikke å overlate symbolene til de mørkeste kreftene fordi de en gang misbrukte dem.

Så kommer kanskje den mest avslørende setningen i hele Efskinds innlegg. Han forteller at han satt og heiet på Elfenbenskysten. Ikke fordi de spilte bedre fotball. Ikke fordi han hadde et forhold til landet. Men fordi han ville slippe enda en runde med norsk VM-glede.

Det sier egentlig alt. Han ønsket ikke først og fremst at Elfenbenskysten skulle vinne. Han ønsket at Norge skulle tape. Ikke på grunn av fotballen, men på grunn av nordmennene.

For meg er det nesten ufattelig. Idrett handler om fellesskap. Om jubel. Om tårer. Om å kjenne at et helt land trekker i samme retning i noen magiske sommeruker. Det er ikke farlig. Det er tvert imot noe av det fineste et samfunn kan oppleve.

Derfor blir Efskinds kronikk først og fremst et innlegg mot glede. Mot fellesskap. Mot den barnlige entusiasmen som får millioner av mennesker til å glemme hverdagen noen timer.

Lasse Efskind vil alltid være en skøytelegende. Verdensrekorden hans kan ingen ta fra ham. Men denne gangen bommer han så kraftig at det nesten gjør vondt å lese. Det er ikke Norge som har fått hysteri.

Det er en gammel idrettshelt som ser ut til å ha mistet evnen til å glede seg når andre lykkes.