KRAFTSTASJONEN MED OLSEN: Gunni har vært fostermor i 35 år: – Du må være en voksen som ikke gir opp

I 35 år har Gunni Banggren åpnet hjemmet og livet sitt for barn som har hatt behov for trygghet, omsorg og stabile voksne. I samtale med Roar Olsen forteller hun og Jan Egil Hovland om en tilværelse som kan være krevende, men som også gir sterke opplevelser, nære relasjoner og stor glede. Hør Radiopodcasten Kraftstasjonen her.

Det finnes barn som av ulike årsaker ikke kan bo sammen med sine biologiske foreldre. Når de flytter inn i et fosterhjem, har mange med seg erfaringer som har satt dype spor. De kommer ikke bare med klær og personlige eiendeler. De kan også bære på sorg, uro, savn og en grunnleggende usikkerhet på om voksne virkelig blir værende.

For Gunni Banggren har arbeidet som fostermor blitt en stor del av livet. Gjennom 35 år har hun erfart at trygghet ikke skapes gjennom store ord, men gjennom det som skjer i hverdagen: faste måltider, forutsigbare rammer, omsorg, tålmodighet og voksne som møter barnet også på de vanskeligste dagene.

I «Kraftstasjonen» møter hun programleder Roar Olsen sammen med Jan Egil Hovland. Samtalen gir et nært og ærlig innblikk i hva det innebærer å åpne hjemmet sitt for et barn som trenger en ny start.

Banggren legger ikke skjul på at fosterhjemslivet kan by på store utfordringer. Barn som tidligere har opplevd svikt, kan bruke lang tid på å få tillit til nye omsorgspersoner. Noen kan avvise nærheten de egentlig trenger, mens andre tester grensene for å finne ut om de voksne også denne gangen kommer til å forsvinne.

– Du må være en voksen som ikke gir opp, understreker hun.

Det betyr ikke at fosterforeldre skal tåle alt eller stå alene i vanskelige situasjoner. Tydelige grenser er også en viktig del av omsorgen. Barn trenger å vite hva som gjelder, men grensene må følges av varme, respekt og en vilje til å forsøke å forstå hva som ligger bak reaksjonene.

Jan Egil Hovland trekker frem betydningen av tilhørighet. Et fosterbarn trenger mer enn et sted å bo. Barnet må oppleve at det har en naturlig plass i familien, blir regnet med og blir sett som den personen det er. Denne følelsen kan ta tid å bygge, men kan bli avgjørende for barnets videre utvikling.

Samtidig viser intervjuet hvor viktig det er at fosterfamiliene får god oppfølging. Kjærlighet og gode intensjoner er ikke alltid nok. Fosterforeldre trenger veiledning, avlastning og et hjelpeapparat som stiller opp når belastningen blir stor.

For Banggren har årene rommet både bekymringer, krevende valg og mange sterke følelser. Men de har også gitt øyeblikk av glede og vissheten om at det nytter å stille opp.

Historien hennes er derfor også en oppfordring. Det finnes fortsatt barn som venter på trygge voksne – mennesker som har plass i hjemmet, tid i hverdagen og vilje til å bli værende.