Ro, ro, ro. Takk for noen av de fineste ukene Norge har hatt på lenge

Ro, ro, ro. Tre små ord. Et enkelt kamprop. Men plutselig handlet det ikke lenger bare om fotball. Det handlet om oss. For noe har skjedd med Norge disse ukene. Vi smiler. Vi er glade, Vi glemmer hverdagen.Jeg har ALDR opplevd makan noen gang. Takk Ståle, Martin, Erling, Antonio, Alexander og alle dere i den norske troppen. Takk!

Noen vil sikkert si at vi har tatt helt av. At vi lar oss rive med. At det tross alt bare er 22 mann som løper etter en ball. Kanskje har de litt rett. Men jeg tror de tar mye mer feil.

For når opplevde du sist at det norske folk var så glade? Når så du sist fremmede mennesker smile til hverandre på gata, gi hverandre en klem, snakke sammen på bussen, på arbeidsplassen eller i butikken om noe som faktisk gjorde dem lykkelige? Unge, voksne og eldre har vært en del av det samme eventyret. Vi har vært stolte av flagget, stolte av landslaget og stolte av å være norske. Det skjer ikke så ofte.

Det merkelige er at følelsen ikke engang forsvant da Frankrike ga oss en real fotball-leksjon. Vanligvis ville et slikt nederlag sendt oss rett ned på jorda igjen. Denne gangen gjorde det nesten ikke det. Fordi det laget til Ståle Solbakken allerede hadde gitt oss noe som var mye større enn resultatene. De ga oss troen på at alt faktisk er mulig.

Selvsagt handler dette om Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard. La oss være ærlige. Hadde ikke de to vært norske, ville ingen snakket om oss som favoritter mot Elfenbenskysten. De er spillere som får et helt land til å tro. Men de står heller ikke alene. Rundt dem har det vokst fram et landslag som spiller for hverandre, som spiller for oss – og som har fått et helt folk til å dra i samme retning.

Likevel kjenner jeg på en uro. For det kan være over allerede i kveld. Vi har sett Tyskland reise hjem. Nederland forsvinne. Store fotballnasjoner har fått VM-drømmen knust på noen få minutter. Elfenbenskysten er et strålende fotballag, og skulle de slå oss, er eventyret over.

Det gjør nesten litt vondt å tenke på.

Ikke fordi vi nødvendigvis skal vinne VM. Men fordi disse ukene har vært noe av det fineste Norge har opplevd på lenge. Midt i en tid hvor nyhetene handler om krig, uro, økonomiske bekymringer, vold og konflikter, fikk vi endelig lov til å være glade sammen. Vi fikk et pusterom. Vi fikk noe å samles om. Vi fikk lov til å drømme. Og drømmer er undervurdert.

De gjør oss lettere til sinns. De får oss til å glemme maset, stresset og alt det som fyller hverdagen. De minner oss om at livet også består av øyeblikk som gjør oss varme om hjertet.

Vinner vi i kveld, venter Brasil. Brasil! Bare smaken på ordet får pulsen til å stige. Og slår vi Brasil? Ja, da tør jeg nesten ikke tenke tanken. Men akkurat nå gjør jeg det likevel.

Jeg drømmer.

Og vet du hva? Jeg er takknemlig for det. Takknemlig for at et norsk fotballandslag fikk et helt land til å smile igjen. Takknemlig for at vi ropte «Ro, ro, ro» så høyt at det nesten kunne høres over Atlanteren. Og skulle eventyret ta slutt i kveld, skal ingen få ta fra meg følelsen av disse ukene. For de minnet oss om noe vi altfor ofte glemmer.

Hvor godt det er å være lykkelige – sammen.