Det er leken. Det er kamaratskapet. Det er spillere i verdensklasse. Det er en trener som har forstått alt dette og satt sammen ei leken kraftpakke: "Angelotti - we are coming for you", sa Ståle Solbakken. Joda: Vi kom, vi vant - og vi er klare for kvartfinalen i VM i fotball. Og vi slår England!
Det er lov å si det nå. Faktisk er det nesten umulig å la være. Norge kan ta seg helt til VM-finalen. Hvem hadde trodd det? Ikke jeg. Ikke du. Ikke engang de største optimistene. Vi håpet. Vi drømte. Men Brasil ventet. Selveste Brasil. Fotballens konger. Landet som har lært generasjoner hvordan dette spillet egentlig skal spilles. Likevel var det Norge som sto igjen med jubelen. Nå venter England. Og vet du hva? England er slett ingen umulig motstander. Det kommer jeg tilbake til.
Det er nemlig noe helt spesielt med dette norske landslaget. Det handler selvsagt om verdensklassespillere som Erling Braut Haaland, Martin Ødegaard, Ørjan Nyland og mannen fra Bodø, Patrick Berg.
Gutta på tur. Foto: Bildbyrån
Men det er ikke først og fremst derfor Norge er blitt et lag som kan slå hvem som helst. Den virkelige forskjellen sitter mellom ørene – og i hjertene. Ståle Solbakken har klart det få landslagstrenere klarer. Han har ikke bare satt sammen en tropp av gode fotballspillere. Han har skapt en kompisgjeng. Et fellesskap. En gjeng som faktisk elsker å være sammen.
Jeg smilte da jeg hørte Martin Ødegaards kjæreste, Helene Spilling, si etter Brasil-kampen at det så ut som Martin bare koste seg på tur med gutta. Hun merket det på telefoner og beskjeder. Hun traff spikeren rett på hodet.
For dette er blitt «Gutta på tur». Akkurat slik Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie gjorde uttrykket udødelig på 90-tallet. Det er den samme stemningen. Den samme kameratskapen. Den samme gleden over å være sammen. Da Kristian Thorstvedt og Jørgen Strand Larsen ble intervjuet etter kampen, snakket de nesten mer om hvor glade de var for at de skulle få én uke til sammen enn om selve seieren. «Vi storkoser oss», sa de. Legg merke til ordene. Ikke at de skulle bli verdensmestere. Ikke at de skulle knuse England. Nei, de gledet seg til enda noen dager sammen. Det høres nesten banalt ut, men nettopp der ligger suksessformelen.
Lykke, innsats, verdens beste spiss. Foto: Bildbyrån
Og så er det Erling Braut Haaland. Har du noen gang hørt ham snakke så mye som etter Brasil-kampen? Jeg kan ikke huske det. Han var avslappet. Smilte. Lo. Han virket rett og slett lykkelig. Så kom beskjeden til alle unge fotballspillere-fra verdens beste spiss:
-Hold på drømmen. Vær stolt av Norge. Det er mulig. Sa Erling Braut Haaland.
Jeg tror faktisk det er noe av det viktigste som er sagt under hele mesterskapet. For akkurat det er kjernen i den norske idrettsmodellen. Vi har aldri vært best fordi vi spesialiserer seksåringer. Vi har vært gode fordi vi lar barn være barn. Fordi de får leke.
Et bilde som sier alt. Foto: Bildbyrån
For noen dager siden satt jeg på stadion i Hønefoss. Ringerike Friidrettsklubb arrangerte sommerleir. Rundt meg løp en hel skokk med unger rundt på gresset. De lekte «Haien kommer». De lo. De skrek. De jaget hverandre. Ingen tenkte på verdensrankinger eller landslagsdrømmer- eller Jakob Ingebrigtsen eller Karsten Warholm. Ingen tenkte på hvem som var størst talent. De var opptatt av én ting: å ha det morsomt. Samtidig trente de uten å tenke over det.
Kanskje ni av ti av disse barna en dag slutter med friidrett. Kanskje de begynner med fotball, håndball eller noe helt annet. Det spiller ingen rolle. For de har fått med seg det viktigste: idrettsglede. Og vet du hva som slår meg når jeg ser dette norske landslaget? De har aldri sluttet å leke. De er voksne menn. De er superstjerner. De tjener hundrevis av millioner. Likevel oppfører de seg fortsatt som en gjeng kompiser på leirskole. De ler. De tuller. De ror. RO – RO – RO. Det er samholdet som har skapt tryggheten. Tryggheten har skapt kvaliteten. Kvaliteten har skapt resultatene.
Derfor er jeg heller ikke redd for England. Tvert imot. Jeg er faktisk glad for at det ble England og ikke Mexico. Harry Kane er en fantastisk spiss, men Kristoffer Ajer og resten av det norske forsvaret kommer til å gi ham en lang kveld. Jude Bellingham er en av verdens beste midtbanespillere, men Patrick Berg kommer til å gjøre livet surt for ham. Og så er det én ting til. Alle de engelske spillerne kjenner Martin Ødegaard og Erling Braut Haaland. De møter dem hver eneste uke i Premier League. De vet hvor gode de er. De vet hva som kan skje hvis de får en meter for mye. Den respekten sitter i hodet allerede før dommeren blåser i gang. Og jeg er rimelig sikker på at de, før fløytesignalet går, har ei brun stripe i shortsen. Samtidig hviler hele fotballnasjonens forventninger på engelskmennenes skuldre. De må vinne. De skal vinne. Alt annet blir en fiasko.
-We are coming for you". Og det gjorde Norge. Til gangs. Foto: Bildbyrån
Norge? Vi har allerede skrevet historie. Vi kan spille med lave skuldre. Vi kan fortsette å leke. Vi kan fortsette å ro – med vinden i ryggen og fulle seil. Og gjett hvem som da må forsøke å seile mot vinden? England.
Derfor tror jeg eventyret fortsetter. Norge vinner 3–1. Ikke fordi England er dårligere. Men fordi Norge har funnet noe som er langt vanskeligere å bygge enn et godt fotballag. De har funnet hverandre. Og når et lag med Haaland, Ødegaard, Nyland, Patrick Berg og resten av denne kompisgjengen spiller uten frykt, med et helt folk i ryggen og fortsatt klarer å bevare leken, da kan faktisk alt skje. Ja, til og med det som for få uker siden virket helt umulig.
Da kan Norge spille seg helt til en VM-finale.