Vi ror. Og vi ror. Og så ror vi enda litt til. Det er blitt noe mye større enn en feiring etter en fotballkamp. Det er blitt et symbol på et landslag som har klart det få trodde var mulig. De har ikke bare tatt Norge til åttedelsfinalen i VM. De har fått et helt folk til å smile, tro og drømme igjen. Vi trenger alt dette - i en verden som ikke er slik den burde være.
Jeg kjente det selv da dommeren blåste av kampen mot Elfenbenskysten. Folk rodde på tribunen. Folk rodde hjemme i stuene. Folk gråt. Jeg gråt. Ikke fordi Norge spilte sin beste kamp i mesterskapet, men fordi de viste noe som ofte er viktigere enn vakker fotball. De viste karakter.
For dette var ingen paradeforestilling. Elfenbenskysten er et av de mest fysiske lagene i VM. De presset, dyttet, taklet og gjorde hver eneste meter til en kamp. Vi må heller aldri glemme at dette laget slo Frankrike før mesterskapet. Det var ingen tilfeldig motstander Norge møtte. Dette var en kamp hvor du måtte tåle smerte, stå opp igjen og fortsette å løpe.
Det gjorde Norge.
Oslo. Ro-hovedstaden. Foto: Bildbyrån
Fortsatt er det noen som hardnakket mener at Ståle Solbakken (han treneren vet dere) valgte feil taktikk mot Frankrike i den siste kampen i gruppespillet da han ikke stilte med sine førstevalg. Jeg kan ikke si noe annet enn at Ståle gjorde gjorde riktig og at kritikerne tok feil. I går hadde Norge marginene på sin side. Det er da friske bein spiller inn. Det er i det lyset Solbakken gjorde rett. Hvofor? Fordi Norge slo Elfenbenkysten 2-1.
Antonio Nusa ga oss ledelsen. Erling Braut Haaland ga oss seieren. Men mannen som etter min mening var banens desidert beste, het Patrick Berg. Jeg kan faktisk ikke huske å ha sett ham bedre i en landslagstrøye.
Kanskje banens beste: Patrick Berg. Foto: Bildbyrån
Han var delaktig i begge scoringene. Han løp til det ikke var mer å løpe med. Han brøt angrep, vant dueller, fordelte ballen og dukket opp over hele banen. Kampen krevde disiplin, løpskraft og mot, og Berg leverte alt sammen. Da Ståle Solbakken valgte ham foran Fredrik Aursnes, var det mange som stilte spørsmål. Nå sitter de fleste med svaret.
Martin Ødegaard hadde en helt annen arbeidsdag. Han fikk knapt et sekunds fred. Han ble taklet, diskuterte høylytt med linjedommeren etter flere tvilsomme avgjørelser og gikk fryktløst inn i dueller mot motspillere som nærmest så ut som de var hogd ut av stein. Det var ikke den elegante Ødegaard vi er vant til å se, men det var en kaptein som nektet å la seg knekke.
Og så var det Haaland.
Han hadde knapt satt sitt preg på kampen. Nærmest usynlig. Likevel vet vi hvorfor han er en av verdens aller beste spisser. Han trenger ikke fem sjanser. Han trenger én. Etter glimrende forarbeid – først fra Oscar Bobb, deretter med Patrick Bergs lissepasning (assist) – dukket han opp akkurat der verdens største målscorere alltid dukker opp.
Derfor scorer han. Derfor vinner Norge.
Gutta boys. Foto: Bildbyån
Jeg skrev i går at dette landslaget hadde gjort noe med oss. Etter denne kvelden er jeg enda sikrere. De har gjort noe med hele Norge.
TV-bildene går ut til hele verden. Hundrevis av millioner mennesker ser et norsk landslag som ikke bare spiller god fotball, men som viser ekte spilleglede. De ser en gjeng voksne menn som setter seg ned på gresset og ror sammen som små gutter. De ser et stadion med 80.000 mennesker hvor det høres ut som halve Norge er på tribunen.
Vi er bare 5,5 millioner mennesker.
Likevel er vi med og kjemper i verdens største idrett. Smak litt på den setningen. VERDENS største. Ikke langrenn. Ikke håndball. Ikke skiskyting. Fotball. Den idretten som samler milliarder foran TV-skjermene. Og hjemme i Norge skjedde det noe nesten like vakkert.
Utenfor Slottet samlet det seg et folkehav. Folk kom med flagg, sang og jublet. Politiet sto og smilte. Så kom den kanskje morsomste formuleringen jeg har lest i en politilogg:
«En folkemengde er på vei mot Slottet for å ro.»
Den ene setningen forteller egentlig alt. Hvem hadde trodd at norsk politi en dag skulle måtte håndtere mennesker som marsjerer mot Slottet – for å sitte på bakken og late som de ror? Det er nesten poetisk.
Jubler vi slik som Martin gjør her etter kampen på søndag? Foto: Bildbyrån
Så venter Brasil. Bare navnet får fotballhistorien til å dirre. Fem VM-titler. Legender på rekke og rad. Et av verdens største fotballandslag gjennom alle tider.
Selvsagt er ikke Norge favoritt. Men hvorfor skulle vi være redde? Brasil har fantastiske spillere, men Norge har også noe helt spesielt. Vi har kanskje verdens beste målscorer. Vi har en midtbane som ofrer alt. Vi har et kollektiv som blir sterkere for hver kamp.
Samtidig må vi passe oss for å bli for selvsikre. Det kommer ikke Ståle Solbakken til å bli. Det kommer ikke spillerne til å bli. Da Haaland etter kampen sa at «de vinner», tror jeg ikke at han tror på det selv. Jeg tror det handlet om en gjeng som har bestemt seg for å angripe hver eneste oppgave med respekt, ydmykhet og en ukuelig tro på det de holder på med.
En lagkaptein og en trener. Hvor ofte har dere sett et bilde som det her? Foto: Bildbyrån
Det er nettopp derfor denne reisen kan fortsette.
Jeg tippet før VM at Norge skulle ta medalje. Jeg skal fortsatt la være å si hvilken valør jeg tror den kan få. Men én ting vet jeg.
Dette landslaget har allerede vunnet noe som er større enn en medalje. De har gitt oss tilbake følelsen av at alt faktisk er mulig. Takk!