EVENSEN: 4–1, men dette var ingen norsk maktdemonstrasjon. Og hva er galt med Ødegaard?

4–1 over Irak. På papiret ser det ut som en komfortabel seier. I virkeligheten var dette en kamp som avdekket flere svakheter hos et norsk lag som har langt større ambisjoner enn bare å slå Irak.

For sannheten er at Norge hadde betydelige problemer i store deler av første omgang. Irak var riktignok bedre enn forventet. De var aggressive, raske og villige til å utfordre det norske laget. Samtidig fungerte ikke Norges midtbane slik den skal gjøre når Martin Ødegaard er dirigenten.

Arsenal-stjernen virket overraskende langt unna sitt beste. Pasningene satt ikke som de pleier, rytmen manglet, og ved flere anledninger så han rett og slett delvis bortkommen ut. Når Ødegaard ikke styrer tempoet, mister Norge mye av identiteten i angrepsspillet sitt.

Resultatet ble et lag med for mye strekk mellom leddene. Midtbane og angrep kom for langt fra hverandre, og irakerne fikk rom til å utfordre et norsk forsvar som heller ikke fremsto patent. Både Kristoffer Ajer og Torbjørn Heggem fikk kjenne på tempoet til de irakiske angriperne - og Norges "manglende" midtbane. Flere ganger ble de satt under press av raske løp i bakrommet, og Norge så langt mer sårbare ut enn resultatet skulle tilsi.

Heldigvis for Norge har de verdens kanskje beste spiss. Erling Braut Haaland så ut som en mann på oppdrag. Allerede før avspark kunne man se det i blikket hans. Jeg kan knapt huske å ha sett ham så tent i en landskamp. Han jobbet, presset, jaget og tok ansvar på en måte som smittet over på resten av laget.

Da sjansene kom, gjorde han det han gjør bedre enn de fleste andre i verden. To mål. To avslutninger av høy klasse. To scoringer signert Haaland. Mens mye annet hakket og gikk, leverte han varene.

Antonio Nusa viste igjen hvorfor han er blant de mest spennende spillerne Norge har fått fram på mange år. Han utfordret, skapte ubalanse og var konstant involvert. Samtidig er det fortsatt situasjoner hvor han holder litt for lenge på ballen. Noen ganger kommer pasningen ett sekund for sent. Men potensialet er enormt.

Så kom byttene.

Patrick Berg, Kristian Thorstvedt, Leo Skiri Østigård, Andreas Schjelderup og Oscar Bobb ga laget en helt annen dynamikk. Tempoet økte. Bevegelsene ble bedre. Norge fikk større kontroll på kampen.

Samtidig ble det enda tydeligere at Alexander Sørloth ikke ser ut til å trives maksimalt ute på kanten. Han er en rendyrket spiss som er best når han får operere sentralt og bruke sin fysikk der han er farligst. Vi så det tydelig da Bobb inntok venstrekanten.

Etter pause ble Norge gradvis bedre, og til slutt ble forskjellen mellom lagene tydeligere på resultattavlen enn ute på banen. Derfor føles det nesten merkelig å sitte igjen med inntrykket av en ganske svak norsk forestilling etter en 4–1-seier. Men slik var det.

På en god dag ville dette norske laget trolig ha avgjort kampen langt tidligere. I stedet ble det en arbeidsseier, en sliteseier og en nyttig påminnelse om at veien videre ikke blir enkel.Likevel var det mye å glede seg over.

Norske flagg vaiet på tribunene i Boston. Hjemme i Norge samlet folk seg foran skjermer på puber og utesteder. Også i Hønefoss var interessen stor. Det var fullt både på Verkets scene og Humbar, og stemningen var god. Men det tok aldri helt av. Kanskje fordi det var en tirsdagsnatt. Kanskje fordi kampen aldri fikk den nerven som virkelig løfter taket. Eller kanskje fordi publikum, akkurat som landslaget, ventet på at Norge skulle finne sitt beste spill.

Det gjorde de aldri. Men de vant 4–1. Og noen ganger er det viktigste av alt.