Bislett lever – men hvor ble det av den magiske stemningen?

Det var mye å glede seg over under Bislett Games i går kveld. Norske profiler leverte prestasjoner i verdensklasse, tribunene var godt besøkt og friidretten viste igjen at den har en sterk posisjon i Norge. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at noe manglet.

Og det var ikke resultatene.

For noen tiår siden var det de utenlandske superstjernene som gjorde pilegrimsreisen til friidrettens hellige gral i Norge – Bislett stadion. Publikum kom for å se verdens raskeste og sterkeste utøvere, navn som ble stående skrevet med gullskrift i idrettshistorien.

I dag er bildet snudd på hodet.

Det er først og fremst våre egne stjerner som fyller tribunene. Henriette Jæger, Karsten Warholm, Narve Gilje Nordås – og når han er tilbake fra skade, Jakob Ingebrigtsen – er trekkplastrene. Det sier egentlig alt om hvor sterk norsk friidrett har blitt.

Samtidig må vi tørre å innrømme at internasjonal friidrett mangler noen av de virkelig store profilene. På herresprinten kommer det stadig nye vinnere og nye navn, men hvor mange husker dem om to år? Unntaket er stavsprang, hvor Armand Duplantis nærmest har blitt en levende legende.

Den kanskje største endringen de siste årene har skjedd på mellom- og langdistanse. Jakob Ingebrigtsen og brødrene hans har bidratt til å bryte et mønster som lenge virket urokkelig. Nå ser vi europeiske og nordamerikanske løpere utfordre den afrikanske dominansen på en helt annen måte enn tidligere. Det skaper naturligvis større interesse i mange land utenfor Afrika, og det er positivt for sporten.

På kvinnesiden ser vi samtidig prestasjoner som presser grensene for hva mange trodde var mulig. 800-meterstider ned mot 1.53 og sprintresultater på nivå med det som tidligere var forbundet med dopingepoken, får folk til å sperre opp øynene. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre dagens utøvere, snarere tvert i mot, men utviklingen er oppsiktsvekkende. Ikke minst være troen på at det går an og fremskritt i forksning på trening.

Så til det som virkelig gjorde mest inntrykk på meg i går. Jeg savnet nemlig Bislett-stemningen.

Jeg husker fortsatt hvordan Erik Hansen fra indre bane kunne løfte et stevne. Han skapte liv, engasjement og forventning. Han fikk publikum med seg og klarte å gjøre selv et mellomheat til et høydepunkt. Han kunne, billedlig talt, lage gull av gråstein.

I går savnet jeg den drivkraften. Publikum var der, men ingen virket å piske fram den elektriske atmosfæren som tidligere gjorde Bislett til noe helt spesielt. Det er kanskje noe stevnegeneral Steinar Hoen bør tenke på før neste års arrangement.

For prestasjonene var det lite å utsette på. Henriette Jæger imponerte voldsomt med 49,52 og seier på 400 meter i kjølig og vindfullt vær. Tobias Grønstad løp inn til 1.43,61 og en sterk fjerdeplass på 800 meter. Den bare 18 år gamle Cooper Lutkenhaus leverte et sensasjonelt 1.42,08 og verdens årsbeste. Duellen mellom Karsten Warholm og Alison dos Santos på 400 meter hekk ga publikum akkurat den dramatikken man håpet på.

Og så var det Narve Gilje Nordås. Etter et sterkt løp i Stockholm bare få dager tidligere fikk han det blytungt på den engelske mila og beskrev selv følelsen som om kroppen var fylt med tjære. Slik er toppidretten – marginene er små når belastningen er enorm.

Alt i alt var Bislett Games nok en bekreftelse på at norsk friidrett aldri har stått sterkere. Men for at kveldene på Bislett igjen skal bli legendariske, holder det ikke bare med verdensklasse på banen.

Det må også være magi på tribunene. Den magien var dessverre fraværende denne gangen.